CallMeBelle

En uke siden Marius ble tatt fra oss i dag. Tror det fremdeles ikke har gått helt opp for meg..

Sover fremdels dårlig om nettene, men fikk tatt igjen litt søvn i natt. La meg rundt klokka 12, og våknet ikke før jeg ble vekt klokka 16:00 i dag. Har heller ikke gjort annet enn å ligge på en madrass i stua og sett film i dag heller, jeg har "vedga" i hele dag med andre ord...
Savnet er ganske stort fremdeles. Har hele tiden en følelse av at han er her, at han følger med, at han passer på. Den følelsen ble forsterket på tordag da jeg hadde lagt baggen min på bordet, på midten så den ikke skulle falle ned. Jeg gikk ut av rommet, og like etter hørte jeg at den datt ned fra bordet, jeg gikk for å se, og der lå den på gulvet. Hundene var ikke hjemme, så det er ingen av dem som kunne ha gjort noe.. Skummelt!

Når sånt som dette skjer får det meg til å tenke en del. Ting som "Hva hvis..?" eller "Hvorfor skjedde det?" dukker ofte opp i hodet mitt, og det er så mye jeg skulle ønske jeg hadde sagt og gjort litt før. Skulle ønske jeg kunne holdt løftene jeg gav han..
Dette har fått meg til å innse hvor mye vennene og familien min egentlig betyr for meg. Og jeg har lovt meg selv å aldri sitte igjen og ønske at jeg hadde sagt eller gjort ting litt tidligere. Håper virkelig det er flere tiår til noe sånt skjer igjen.. Og jeg er utrolig takknemlig til de som har støttet meg hele tiden gjennom dette, ved å bli med til begravelsen selvom de kanskje ikke kjente Marius, men bare for å la meg slippe å dra hjem alene, og å være alene etterpå. Til de som har lyttet når jeg har snakket om hvordan det går eller om hvordan ting er. De som har vært våkne hele natten omtrent hele uka for å snakke med meg, så jeg ikke sitter der "alene". Noen har snakket med meg mye om det, og det har hjulpet med å få mye ut. Og de som ble med meg til minnestunden og sto der sammen med meg. Er også noen som kjente Marius godt, de også, som har vært der hele tiden, og jeg for dem. Noen har bare spurt om hvordan det går, noe som viser at de bryr seg. Det hjelper faktisk litt det også.
Jeg hadde ikke taklet det så bra som jeg gjør hadde det ikke vært for dere!

Må si jeg begynner å gå lei disse jentene som påstår de er eksene hans, eller kjærsten hans da han omkom. Hittil har jeg sett tre jenter si at de var kjæsten hans da det skjedde. Han hadde aldri hatt tre kjærster på en gang, og han hadde heller ikke noen kjærste da uansett. Forresten, hva er egentlig poenget med å krangle over han nå? Burde man ikke heller stå sammen og hjelpe hverandre med å komme videre? Begynner å lure på om det er kun for å få medlidenhet..

I morgen skal Linda, Stig, Joakim og jeg dra til graven for å se på den..